Huldra er  en saga blott

skreiv Østlandsposten 21. april i 2017 etter at det var klart at Lardal ville opphøre som egen kommune.
 «Huldra er en saga blott. Nå forsvinner hun inn i de dype skoger for aldri mer å gi seg til kjenne»
Det var ØP’s påstand. Påstanden blei kraftig tilbakevist i et leserinnlegg som blei sendt avisa  umiddelbart etterpå, men som avisa ikke tok inn.
1. januar 2018 blei Lardal og Larvik slått sammen. Igjen påsto ØP at huldra dro til skogs. Men det gjorde hun ikke! Lardal kjente ikke sin hulder! Hun hadde andre planer. Leserinnlegget blei sendt på nytt, men kom aldri på trykk. Innholdet var for sensitivt.
Her har nok minst to forhold spilt inn. For det første gikk det rykter om at skisenteret på Borgen ville engasjere huldra. Etter jobben som «First Lady» i kommunen, ville idrettslaget ha henne til å profilere senteret. Bakgrunnen for dette ønsket skal ha vært huldras innsats under NM på ski i Rindal i 1979. Som kjent vant Svarstad stafetten. Det er også kjent at Hans Sjulstad, vinneren av Vidarløpet (fra Stryken på Harestua til Kjelsås) i 1953, sprang brølende ved siden av Jan Vidar Skaug på sisteetappen da støtteapparatet øyna mulighet for seier. Men foran Hans, i et forrykende snødrev forserte huldra alt som kom i veien av småbjørk og buskfuru. Kuhalen piska opp snøen, så folk trodde Hans hadde en sjølgående snøfreser foran seg. Historien blei kjent da Lardal skulle bestemme motiv til kommunevåpen. Hans Sjulstad informerte daværende ordfører Dag Terje Andersen om nytten han hadde hatt av huldra som hare i løssnøen i Rindal.
Men da kommunesammenslåinga var avgjort i 2016, klarte ikke Lardal kommune å overtale huldra til å bli i bygda. Offentlige tjenestemenn i Lardal var da skrekkslagne med tanke på å få medborgere på nakken for å ha mislyktes i forhandlingene med henne. En kunne risikere steinkasting og ruteknusing på kommunehuset fra illsinte krokinger og representanter fra Vestfold skikrets som alle var engasjerte rundt driften av Borgen. Derfor ba de innstendig Østlandsposten om ikke å publisere leserinnlegget som omtaler huldras reise til Mølen.
For det andre – hadde beboere i Ytre Brunlanes fått kjennskap til huldras nye tilholdssted kan vi tenke oss følgende scenario:
Klondykestemning i åkrene og tilstøtende  områder (Tveidar’n)  forsommeren 2017. Salg av løk og skrotstein til turister.  Oslofolk (og vanlige folk) tømmer bakeriet og Meny for Napoleonskaker og reker. I breskekrattet bak røysene ligger folk  og gomler på nyinnkjøpte delikatesser på utkikk etter kurompa.
Enorme billettinntekter fra teledøler med ferja fra Langesund. Folk i Telemark er sultne på opplevelser med troll og annet skrømt, noe de er vokst opp med. De har sett seg lei på fylkeskommunen som over flere år har kjørt kampanjer for å nedtone trollskap og forsøk på å sivilisere fylket fra Kragerø til Vinje.
 Men avisas munn var altså lukket, og den torde ikke å fortelle sannheten i 2018. Det er rimelig å anta at profilerte ytrebrunlanespolitikere som Manvik og Gulla Løken vil ta affære overfor ØP når de nå får kjennskap til hemmeligholdelsen. Stakkars ØP da!
Nå når sannheten er kommet for en dag, vil nok gründere i Ytre Brunlanes sørge for at bygdas næringsliv blir mer allsidig. For et lokalsamfunn går det ikke i lengda an med et inntektsgrunnlag basert på badegjester og løk. Det minner om driften av en bananrepublikk.
Spesielt heldige vil tilreisende være som passerer bedehuset i Blombakken i Havna en onsdag kveld i juli:
 Det ryktes nemlig at seint en kveld på ettersommeren 2017 hadde det banka på døra til hytta til Kjell Magne Bondevik på Anvik mellom Stavern og Hæljeroa. Der sto et forkomment kvinnemenneske med langt, bustete hår.  Hun fortalte at hun hadde vært så uheldig å rive ned to tårn ved et vann der noen hadde lagt fra seg masse asfalt og betong. Det så ut til å plage henne. Bondevik har seinere fortalt at han fikk inntrykk av at huldra hadde anlegg for samvittighet. Han fikk medynk med henne, og kunne trøste henne med at eierne av tårna, Vegvesen.no, har penger nok. De kan bare spørre statsministeren, så får de mer. Så nøt de en (dvs. to) god sigar sammen. Det blei et rørende møte som gjerne oppstår når to som kjenner til  at ånd  trumfer materie, treffes.
På onsdagskveldene i juli holder Bondevik foredrag på bedehuset om hvordan politikere skal opptre når kommunale huldrer stikker av. Men kjenner vi Kjell Magne rett, vil han nok også komme inn på den spesielle seinsommerkvelden i 2017.
I leserinnlegget «Hei, Østlandspost!»  orienteres det detaljert om huldras reise til Mølen. Det kom  tydelig fram på forslag i konkurransen om nye kommunevåpen for Larvik.  På bakgrunn av opplysninger fra observatører sendte «Lardøl 70-81» inn fem utkast til konkurransen. Temaet på disse fem var huldra. Forslaga blei presentert på nettsida nyelarvik.no. Der kunne de lenge sees ved å gå inn på arkiv for mars 2017. Men: «Lardøl 70-81» hadde skrevet noe ved hvert utkast. Disse tekstene hadde nyelarvik.no utelatt! I leserinnlegget «Hei, Østlanspost!» er utkast med tekster vist i sin opprinnelige form. Uten disse tekstene var det bare folk med IQ over ca. 140 som kunne skjønne hvor huldra hadde tatt veien.
Det er i det siste kommet fram nye opplysninger fra troverdige observatører som ytterligere styrker historien. Det bør for eksempel nevnes hva kirkeverge Hans Onarheim forteller. En kveld på ettervinteren 2017 hadde han arbeid til langt på natt på kontoret i Rombergbakken. Ordførerkontoret ligger i etasjen over. Onarheim hørte plutselig rabalder i trappeoppgangen. Han gikk ut for å undersøke. Det var mørkt, men nederst i trappa kunne kan skimte konturene av en person i fullt firsprang med kommunens våpenskjold. Personen hadde en underlig kvast hengende etter seg! Onarheim sier han tror huldra fikk det travelt da hun passerte døra inn til kirkekontoret. Så stor konsentrasjon av kristenmannsblod var ikke huldra vant til fra Lardal, og det skremte henne.

Les innlegget fra Lardøl 70-81!
Hilsen observatør