Det begynte på Nordsjømuseet

Oppdagelsen av tindved
Juni 1989, vi satt i restauranten på Nordsjømuseet i Hirtshals og spiste  chips med røde pølser. Rett på utsida var det planta noen piggete busker som var fulle av små bær med anstrøk av gult. Jeg blei nysgjerrig. Hvilken busk var dette? De øvrige pølsespiserne var totalt uengasjert.
Det var Tindved. Hvor fikk en tak i sånne? Jeg fant dem til slutt på Gjennestad hagesenter og kjøpte to. De blei planta i sørveggen midt foran huset. Buskene trivdes og grodde i «vilden sky» som faren min pleide å si. Men hvor blei bæra av? Hadde jeg to busker av samme kjønn? Tindved er særbo, og trenger derfor busker av begge kjønn for å sette bær. Jeg studerte om og om igjen tegningene av tindvedblomster i standardverket «Norges planter» av Knut Fægri, men kunne ikke finne noe på buskene i sørveggen som ligna på tegningene. Men en dag! «Oh happy day…» Det er så deilig når en plutselig skjønner noe som har vært helt umulig å finne ut av. Begge var hunnbusker! De to, tre millimeter lange, gule sytrådene som stakk ut her og der,  var hunnblomster. Jeg hadde ikke tidligere innsett hvor mye tegningene var forstørra. Tegningene til venstre er kopiert fra boka til Fægri. Jeg har satt inn pilene som viser hunnblomster. Originalbildet i boka er uten.

Veivesenet blei løsningen!
Altså måtte jeg ha tak i hannbusker. Hvor?
Hjelpa var 200 meter unna: Helene! Helene bur i hagen ved sida av den kjente Pruppestadbakken (*)
Helene  vet det meste om det som vokser i norske hager. «Litt hitafor Furulund i Stokke har veivesenet planta tindved. Dra dit og se om du finner hannplanter.» Jeg er ikke sikker på om hun foreslo det siste, men det var det jeg tenkte. Av gårde en søndag formiddag, dette var i mai, med spade og rosesaks.  Jeg trur tidspunktet blei valgt fordi jeg regna med lite trafikk på Raveien på den tida, jeg hadde ikke lyst til å bli observert.
Veivesen, hva skulle vi  gjort uten! Jeg møtte et strålende tindvedfelt, det vrimla av rotskudd. Og for første gang i mitt liv skulle jeg få se  tindved hannblomster! Jeg kjente dem igjen fra Fægris uforståelige tegninger. Fram med saksa og klippe av en grein på en hannbusk. Og fram med spaden og grave opp to, tre rotskudd av hannkjønn. Jeg tenkte udåden burde være vanskelig å oppdage i virvaret av rotskudd, tistler  og langt gras.

Men under lunsjen som blei inntatt i en av veivesenets biler i veikanten ved tindvedfeltet tirsdagen etter, oppdaga en av lunsjdeltagerne at uvedkommende hadde rota i bedet deres. Spora etter en ukjent spade var nemlig smalere enn de hadde vært hvis veivesenets egne spader hadde vært i bruk. Hva var den eller de ute etter? Kunne det være rotskudd? For sikkerhets skyld valgte de fem i bilen å informere hovedkontoret i Oslo om funnet. Uheldigvis kom meldinga om at rotskudd var fjerna, først fram til økonomiavdelingen - kloakkavdelingen var til lunsj. Økonomene var helt blanke på plantefaglig kunnskap. Etter intense drøftinger konkluderte de med at rotskudd - skudd mot røttene -  måtte være ammunisjon som blei brukt til å fjerne trær . Personellet på militære kjøretøy var utstyrt med denne type ammunisjon for å komme fram i ulendt terreng. Nå var ammunisjonen kommet i feil hender. Kanskje terrorangrep var under oppseiling. Situasjonen var såpass bekymringsfull at veivesenet valgte å ta opp saken med PST (Politiets sikkerhetstjeneste). PST avviste saken.

PST-sjef Marie Benedicte Bjørnland, politidirektør Odd Reidar Humlegård og politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, morer seg over at byråkratene i veivesenet trodde rotskudd dreide seg om eksplosiver.

Feltet med tindved er nå dessverre vekk. En støyskjerm har tatt plassen. Ved avkjøringa til Borgeskogen/Stokke på E18 hadde også veivesenet planta tindved, likedan i rundkjøringa i bånn av Sollibakken på veien fra Larvik til Stavern. Begge steder er vekstene fjerna. Det er ikke så rart. Det er umulig å holde ugraset vekk inni tindveden. Ingen går frivillig inn i disse  piggtrådbuntene.

Eva i tindveden 27.mai 2014

Eva
Jeg vet bare om en person som har vært i stand til dette.  Eva (85), bosatt på Veldreløkka utafor Larvik,  har gjort en enorm innsats  som gartner hos oss i en kvinnealder. Ugras og søppel er  hennes verste fiender. I kampen mot disse skyr hun ingenting. Hun har ankommet i den grønne Opelen sin, tatt fram sixpencen og hageredskapene fra bagasjerommet og klipt roser og dratt opp løvetann i timesvis. Bare med to brødskiver og en kopp kaffe til vederlag midt på dagen.

Skjærene har oppdaga at buskene er gunstige tomter for boligbygging. Ekornet vil nok heller jakte egg andre steder enn i disse stikkende omgivelsene.

En villstyring
Vel hjemme blei greinen satt i ei bøtte med vann på et bord på vestsida av hunnbuskene. Det blåser stadig fra sørvest hos oss, så jeg regna med at det var best sjanse for pollinering med den plasseringa. Rotskudda blei satt i bakken en annen plass.
Suksess! Høsten  kom med guloransje bevis i store mengder på den delen av busken som vendte mot bøtta. Tidligere på sommeren hadde jeg registrert at pollinering hadde skjedd: De gule sytrådene var erstatta av ørsmå, nypelignende frukter. Da behøvde ikke bøtta stå der lenger.
Men så løp tindveden helt løpsk. Et rotskudd stakk opp mellom steinsettinga bak trappa opp til terrassen, seks meter unna busken.  Flere dukka opp  mellom rosene i motsatt retning. Og hvis det gikk ei ukes tid mellom hver gang grasklipperen hadde vært i bruk, spratt nye avkom opp utover i plenen. Slik er tindveden. Enorme kratt kan vise seg å være bare ett enkelt individ med et nettverk av utløpere.
Vår utmerkede nabo ville  gjerne  ha den dekorative busken ved uthusveggen sin, og gravde opp to rotskudd som da garantert var hunnplanter.  Men da var det slutt. Vi måtte finne en ny plass til villdyret.
Vi prøvde flytting ved hjelp av Ivar i omtalen av Frülingsduft, men etter fem, seks år var buskene blitt for store. Det jeg nå hadde av rotskudd, blei planta bak garasjen. Jeg hadde også vært en ny runde på Gjennestad. Hagesenteret hadde tindved uten opplysning om kjønn, men det var tydelige rester av hannblomster på et par av buskene. De muslingforma skjella syns ganske lenge etter at pollenet har forlatt muslingen.

Nå står en samling tindved bak garasjen/carporten. I den enden av rekka som vender mot sør,  står en hann, de andre er hunner. Rotskudd som kommer opp i forlengelsen av rekka i sørlig retning er sannsynligvis hanner. For å være sikker prøver jeg å følge rotsystemet fra far-/morbusken og til rotskuddet, så folk som gjerne vil ha et skudd med bestemt kjønn, ikke blir lurt.

Bilde: Hannbusken til venstre.

Vil ikke konkurrere
I fem somrer på nittitallet hadde vi en tregenerasjoners familie som feriegjester i huset. Hans B var i midten. Han holdt på med en doktorgrad om mose. Men gutten kunne sin biologi. Han oppdaga tindveden foran huset og holdt på sparket et foredrag om tindved så pedagogisk og velformulert at jeg ikke blei overraska da han seinere fikk mye skryt for sin doktoravhandling om mose. Trur ikke Hans blir fornærma om jeg nevner at han seinere fikk en kjæreste med doktorgrad i lav!
Tindveden krever masse lys. Men den er ei pingle når konkurrentene kommer. Når større trær vokser opp, tar den kvelden. Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, var det tindveden som først dekka områder uten vegetasjon. Den må ha kalk, og kalk fantes i oppmalte bergarter. Men så tok andre treslag over, og tindveden forsvant.
Mange av oss har sett tindveden i Danmark, den vokser i store mengder på klittene/sandhaugene på kysten mot Vesterhavet. Her til lands finnes den ved Trondheimsfjorden, bl.a. ved utløpet av Stjørdalselva, i Lom og ved Grimstad.

Nordens pasjonsfrukt
Kan bæra brukes til noe? Svigerinne Bjørg plukker tidvedbær på Vikane som ligger innafor Hankø på Østfoldkysten. «Ta dem før frosten kommer, for da blir de bløte og vanskelige å pelle.» Hun lager saft av dem. Noen lager gele og syltetøy. De er spekka med antioksidanter og inneholder mer c-vitamin enn  appelsiner. Men smaken er så syrlig at jeg står over. Det gjør ikke svarttrosten.

Jeg vet ikke om den er aleine om tjuveriet. Vi har fem, seks svarttroster på foringsstedene våre hele vinteren. For en del år siden blei det mindre og mindre bær på kristtorn utover høsten, og det var lite å pynte med til jul. Slik har det fortsatt. Men at bæra på tindveden forsvinner i oktober er nytt.
Vår utmerkede postmann, Harald Heian, hadde sett bilder av tindveden vår i Østlandsposten. Jeg hadde sendt inn et par bilder og litt tekst til avisa. Kunne han få ta en titt på tindveden?
Når Harald nå kommer oppom en gang tidlig på høsten, kapper jeg tindvedgreiner som ligger innover taket på garasjen, Harald kutter av småkvistene med bær og legger dem i kasser. Sist høst (2018) fylte han fire fiskekasser på hver 32 liter med småkvister.

Når han kommer hjem, blir kassene satt i fryseboksen. Etter ei ukes tid tas kassene opp av frysa, bæra blir pella  og lagt i frysa på nytt.  Årets fangst blei 27 liter ferdigrensa bær.

Det er enklere å løsne bæra fra  busken når de er frosne. «Hver dag,» forteller Harald, «består frokosten av blant annet knuste bær i honning.»
Himmelsk lapskaus? Vår venn,  Anna Einarsdottir Skaatan, som var spellemann i kjerkene i Lardal, var spesialist på å lage himmelsk lapskaus: Fruktbiter i sukkerlake, gjerne med krem. Harald forteller at  hos dem blandes tindvedbær i lapskausen, så blir den enda mer himmelsk. Den bitre smaken av bæra setter en spiss på den ellers sukkersøte mixen. Harald har  stor familie, driver matauk og er en erfaren birøkter.

 Dag Terje takker for maten
Sang vi «Å, du som metter liten fugl» på slutten av mattetimen før storefri på Lardal ungdomsskole, 1970 til 73? Unge Andersen, Dag Terje, var en av dem som da fant fram matboksen. Han som her skriver, var ivrig på  «Å, du som metter liten fugl» og «Kor mykje stort, kor mykje gildt, kor mykje herlegdom dei unge fær som kjem til Gud og tidleg vender om.» Men  det må ha vært på skolelagskveldene, ikke i skoletida. Men var Dag Terje innom skolelaget? Det kan jeg ikke huske, men kjenner jeg Dag Terje rett, er han kjent med norsk skikk og bruk og passer på sang både før og etter maten.
«Stortingspresident Dag Terje Andersen takker for maten.
Da har gjestene nytt et måltid som begynner med fenalår, før de får servert bakt torsk fra Tromsø. Deretter er det en akevittsorbet som en hvilerett, før det serveres trio av kalv på banketten. Til slutt blir det tindved – også kalt Nordens pasjonsfrukt – til dessert.»
(Sitat fra NRK nyheter 10. des. 2012)
Det var rettene i nobelmiddagen  2012, da EU blei tildelt fredsprisen.

Bilde: Dag Terje oppfordrer folkemengden foran Grand og EU`s presidentskap til å delta i bordverset før fenalåret og torsken.

MERKNAD

(*) Bakken skal ha fått navnet av Jens Flekke som etablerte Hummerbakkbussene. Bussene pruppa i bakken. Bildet viser en Hummerbakkbuss på ukjent stoppested på veien ned til Ødegårdsbukta, Eidsten i Brunlanes.

Forhistorien her er en båttur i forbindelse med  femtiårs-feiringen av Eva, som sitter forrest til høyre. Båten stoppa. Den pleide det. Men heldigvis, flere i selskapet var i familie med Trygve Flekke, som kom med en bil som hadde plass til alle turdeltakerne.

Publisert 12. mars 2019.