Josephine

Det er en kald maikveld i 1814.
Tsar Alexander 1. av Russland er i Paris i forbindelse med fredsavtalen som akkurat er inngått. Keiserinne Joséphines eksmann, Napoleon, er blitt sendt i eksil til øya Elba i Middelhavet. Hans «La Grande armée» fikk en varig knekk under felttoget i Russland i 1812. Nå vil  seierherrene forsikre Joséphine om at hun er trygg.  Alexander skal formidle budskapet. Napoleon har for mange år siden skrevet om Alexander i brev til Joséphine: «Han er en meget stilfull, god og ung keiser».
Keiserinnen venter ham i salongen på slottet Malmaison der hoffgartneren, Bonpland, har pynta opp med årets første roser. Alexander, som nå er 37 år, ankommer og ser at Joséphine er svært syk. Begge blir stående  og klarer ikke å si noe. Joséphine tar en av rosene ut av vasen og rekker den til tsaren. Hun er sterkt bevega av hans ridderlige opptreden og sier: «Un souvenir de la Malmaison». Få dager etter dør keiserinne Joséphine, 50 år gammel.
29 år seinere, i 1843 foredler en gartner i Lyon fram ei sartrosa, fylt rose med utsøkt duft. Den får navnet Souvenir de la Malmaison

 Souvenir de la Malmaison i Brunlanes

Joséphines historie
Joséphine blei født Sankthansaften 1763 på Martinique som var og er  fransk besittelse og ligger i Karibia. Faren var plantasjeeier. Søstera Catherine-Desirée, var forlova med en fransk offiser, Alexandre de Beauharnais, men døde før de rakk å gifte  seg. Da  blei  det bestemt at Joséphine skulle gifte seg med Alexandre.
Ekteparet fikk to barn, sønnen Eugène som blei offiser hos Napoleon, og dattera Hortense som  var dronning av Holland en kort periode fra 1806 til 1810. Under den franske revolusjon   blei faren deres arrestert fordi han hadde vært ubesluttsom i et slag ved Mainz i Tyskland og blei anklaga for foræderri. Han blei dømt til døden og henretta ved halshogging 23. juli 1794.
Myndighetene mente   Joséphine var kontrarevolusjonær og satte henne  i fengsel. Der satt hun fra 21. april  til 28. juli. Den siste datoen er interessant. Samme dag lei nemlig Robespierre,  arkitekten bak det nye Frankrike,  samme skjebne som Alexandre. Skrekkveldet under revolusjonen var blitt så fryktelig at ingen lenger kjente seg trygge. Alle ikke-republikanere blei sett på som fiender, og  sto i fare for å bli arrestert og henretta. Da innså konventet  at dette  ikke gikk lenger. 27. juli blei Robespierre tatt til fange og dagen etter var det altså slutt. Han blei 36 år.
Da Joséphine blei  løslatt, visste hun ikke hvordan familien skulle klare seg økonomisk. Heldigvis kunne hun allerede året etter arve godset som ektemannen hadde eid. Så forteller Wikipedia at «hun nå blei elskerinne til en rekke ledende menn» inntil hun møtte Napoleon Bonaparte. Han hadde gjort rask militær karriere etter at han var blitt løytnant som 16-åring. De gifta seg 9. mars 1796.
Farer Wikipedia med løgn? Det er 19 måneder fra løslatelsen og til giftemålet med Napoleon. De måtte vel ha kjent hverandre i hvert fall siden før jul i 95? Da blir det igjen 16 måneder å elske på. Men ei hel «rekke menn»! Hvor lang var rekka? Dessuten, . . . var det noen ledende menn igjen i Frankrike? Kanskje Joséphine ville ha frie tøyler etter tvangsekteskapet med Alexandre? Men var hun blitt tvinga til å gifte seg? Det kan se ut som hun hadde hatt et godt ekteskap, for  etter at skrekkstyret var over, prøvde hun å gjenopprette Alexandres gode navn og rykte. Jeg tenker at etter alle redslene og grusomhetene var hun desperat etter trygghet. Og så blei det Napoleon, han 27 år, hun 33.
I 1799 stod  Napoleon i spissen for et statskupp, og fem år seinere blei han utropt til keiser av senatet. Det gikk ganske greit, Napoleon hadde nemlig sørga  for at senatet bestod av folk som syns Napoleon var en ålreit fyr. Mens husbonden for rundt i Europa og Nord-Afrika og sloss, holdt Joséphine på med et prosjekt som har vært til  glede og inspirasjon for hundretusener. Rake motsetningen til hva keiseren  stelte i stand! Hun skapte en rosehage.

Malmaison. Wikimedia

I april 1799 hadde Joséphine kjøpt en nedslitt herregård, som lå 12 km vest for Paris. Stedet het Malmaison, og bestod av 600 dekar skog og enger. Hun betalte 300000 franc for herligheten. I tillegg blei  renoveringa av stedet svært kostbar.    Napoleon visste ikke om kjøpet, og blei rasende da han kom hjem fra sitt mislykka tokt i Egypt. Hun trudde han kom hjem stinn av penger som hun kunne bruke på prosjektet sitt. Men Joséphine lot seg ikke stoppe. Hun ville skape den vakreste hagen i Europa, innførte eksotiske planter, og bygde  oppvarma drivhus så alt det fremmede og sarte kunne overvintre.
Og så var det rosene, da.  Hun ville ha alle roser som den gang var kjent i hagen sin. Til det brukte hun   diplomatiske kontakter. Hennes viktigste leverandør blei et engelsk firma sjøl om Frankrike og England lå i tottene på hverandre, Lee & Kennedy Vineyard Nursery i London. Der var de kjempestolte over at de for kort tid siden hadde fått importere Slater’s Crimson China fra Kina, en av mødrene til alle moderne gjenblomstrende roser.
Ikke lenge etter var også den på plass på Malmaison. Andre du Pont, gartner og roseutvikler, hjalp henne å anlegge rosehagen. Det blei en samling av de beste rosene som den gang fantes. «Jeg skulle ønske at Malmaison kunne bli en kilde til rikdom for alle i Frankrike», skreiv Joséphine.
Hvor, Joséphine, hvor kom dette veldige motet, entusiasmen og kjærligheten fra? Du som hadde hatt redsler og død som følgesvenn, og som fremdeles var et lite menneske midt i det Frankrike og  Europa der din mann skapte fortvilelse, lidelse og død. Lengta du etter en  himmel i kaoset?

Jeg har tidligere tenkt at malte bilder av personer som levde før  fotoapparatet blei oppfinni, ikke  framstilte personen slik han eller hun virkelig så ut. Men da jeg skulle finne bilder av Joséphine, blei jeg overraska. Her ser dere malerier laga av fem forskjellige kunstnere. Alle levde samtidig med Joséphine. Jeg antar de har møtt henne, og at hun har sittet modell. Overklassen var jo ivrig etter å bli potrettert. Det er interessant å se hvor likt de maler henne, hun så nok sånn ut!
I det siste avsnittet i denne historia der jeg igjen skriver om møtet med tsar Alexander, har originalfortellingen en kommentar om kammerpiken som hadde greid de «barnslige» krøllene hennes.

Maleri av Robert Lefevre: Joséphine

2. desember 1804 lot  Napoleon og Joséphine seg krone til keiser og keiserinne i Notre-Dame. Han satte kronene på både sitt eget hode og hennes. Da var åtte år gått siden de traff hverandre, men ingen barn. I  1806 fikk Napoleon en gutt, Charles, sammen med ei elskerinne, Louise Catherine Eléonore Denuelle de la Plaigne. Skjønt, elskerinne, det   fortelles at det var ei søster av Napoleon som hadde lagt til rette for kontakten mellom broren og Louise. Var det bare et arrangement for å skaffe arvinger til tronen? Men Napoleon visste vel at barn fra uformelle forhold ikke kunne gis status som tronarving? Men  gubben var altså fruktbar. Det gikk tre år til. Da var det klart at Joséphine ikke kunne gi keiseren arvinger. 10. januar i 1810 blei de skilt. Hun hadde gått med på skilsmisse slik at keiseren kunne gifte seg med en  som kunne gi ham en tronarving. Det var vel like greit å bli kvitt rundbrenneren. *
Den nye var erkehertuginne Marie-Louise av Østerrike. Hun fødte en gutt i 1811. Han døde bare 21 år gammel. I  1810 hadde enda en gutt, Alexandre,  kommet til verden. Napoleon var faren, grevinne Marie av Walewski  mora. Det fantes visstnok enda flere som kunne bruke Bonaparte som etternavn.

Interiør, Malmaison

Joséphine beholdt Malmaison. I århundrene som lå bak hadde  utviklinga av medisin og parfyme vært de viktigste hensiktene med å dyrke roser. Det var ikke Joséphines mål. Hun var opptatt av det vakre ved rosene.  Entusiasmen hennes var smittsom. Du Pont fortsatte med å foredle fram nye roser, og hagen blei en inspirasjon for andre som ville utvikle roser. Både fagfolk og amatører deltok,  for eksempel  Jean Pierre Vibert som hadde vært soldat hos Napoleon. Han var blitt såra flere ganger og oppgav en karriere i militæret. Laffay og Prevost var to andre. Frankrike blei roselandet framfor noe. I 1815 fantes omtrent  250 kjente rosesorter, noen mener det må ha vært flere, i 1828 var tallet rundt 2500 og i 1845 det dobbelte.
I 1813 lanserte du Pont ei damaskrose som blei kalt Marie-Louise, navnet på henne som hadde tatt plassen til Joséphine. Kunne den få plass på Malmaison? Joséphine tok den inn. Samuel Hole, prest og hageentusiast, skal ved åpningen av National Rose Society, det engelske hageselskapet, i 1876 ha sagt: «Den som vil ha vakre roser i sin hage, må ha vakre roser i sitt hjerte.» Jeg vet ikke om han tenkte på Joséphine. Og  keiseren innrømte en gang: «Jeg vinner slag, men Joséphine vinner hjerter.» Var det likevel noen promille medmenneskelighet i Napoleon? Når han holdt seg hjemme og ikke var ute og sloss, var det  på Malmaison han trivdes best – sjøl om han var mildt sagt oppgitt over fruens bruk av penger.

En av tegningene til Redoute. Rosa heter Bullata, er ei cetifoliarose, og er lansert i 1801 av du Pont. Blir også kalt for The cabbage-rose, kålrosa, pga. blomsten som er rund og kompakt som et kålhue.

Joséphine ville gi ut ei bok om rosene. Hun engasjerte Pierre-Joseph Redoute, hofftegner hos dronning Marie-Antoinette, til å tegne, og kjente botanikere til å skrive. Keiserinnen fikk aldri glede seg over verket. Hun døde før det blei gitt ut.
Det finnes en annen versjon av fortellingen om besøket til tsar Alexander: Det var 17. april. Joséphine ville vise tsaren hagen og drivhusene. Hun var kledd i en tynn kjole og pådro seg lungebetennelse.   Joséphine gir ham ei rose som hun sier heter Souvenir de la Malmaison.  Hun  dør 29. mai.
Hun blei  begravd ikke langt derfra, i kirken St. Pierre et St. Paul i Rueil.

* «He lived a very complicated romantic life, but at the end, he always loved his first wife, Josephine. According to various historical sources, even when he divorced with Josephine, he was still very close with her. Napoleon met Joséphine in 1795.  Napoleon kept sending love letters to her, even though she had a lover. Eventually, Josephine married Napoleon in 1796, and stood with him until 1810. Napoleon divorced her because she could not produce a heir for him. However, he still loved her a lot, and when she died, Napoleon did not come out of his room for two days straight.»

Jeg kom over dette helt på tampen av skrivinga. Et annet sted blir det fortalt at det siste Napoleon hviska på dødsleiet på St.Helena, var «Joséphine». Det samsvarer  med innholdet i linjene over.

Artikkelen er en av fire som egentlig skal handle om bourbonroser. Når de andre kommer, avhenger av hvor lang tid det tar å klargjøre hagen, båten, soverommet som skulle vært ferdig 31. januar med mye mer . .
Det kommer en bildemontasje om Napoleon.