Kathleen ville ha ilex til jul!

Ilex, kristtorn!
Hva slags kristtorn finner vi i hagene i Vestfold?
Det latinske navnet på kristtornbusken vi har lyst til å kjøpe i hagesenteret, kan faktisk fortelle  oss noe om den vil trives i hagen vår.
I Norge vokser kristtorn vilt langs kysten fra Kragerø og oppover til Møre, og utenlands langs mange kyststrekninger i hele Europa. Den heter Ilex Aquifolium og kalles i botanikken for en art.
Noen hagesentre på våre kanter (Vestfold) selger varianter av Ilex Aquifolium. Det er stort sett utgaver (egentlig «sorter») med gulhvite bladkanter eller  blader uten stikkende tagger. Det er ikke foretatt kryssing med andre kristtornarter for å få fram disse egenskapene, men utvikla spesielle egenskaper på andre måter. De er sannsynligvis ikke produsert her til lands, men i Danmark eller Nederland.
Men det er kristtorn som er kryssing mellom vår norske/europeiske art og en japaner som hagesentrene stort sett fører. Det er Kathleens skyld. Hun er omtalt lenger nede.

Hvem er du i slekt med?
Noen av oss prøver å finne ut hvem vi er i slekt med. Interessen ser ut til å øke med alderen. 70 år er ikke lenger så langt tilbake.
I planteriket deles plantefamilier i slekter. Dette virker bakvendt på meg. Jeg tenker heller at slekta er delt i familier. For min egen del har jeg familie i Brunlanes, Tjølling, Stokke, Asker, Skedsmo og flere andre steder, og alle hører til slekta.
Men sånn er det ikke i naturen der kristtorn er ei egen planteslekt, på latin Ilex. Over den finnes familien som på norsk heter kristtornfamilien, på latin Aquifoliaceae. Kristtornfamilien har bare den ene slekta, kristtornslekta, Ilex. Og det er bare ett medlem i kristtornslekta som vokser vilt i Norge, Aquifolium, som vi altså finner på Sør- og Vestlandet. Heretter forkorta til Aq. Medlemmene i ei planteslekt kalles arter. Så Aquifolium er en art.

Folk har holdt på i minst et par tusen år å lage planteavkom med nye egenskaper,
i hvert fall med roser. Jeg vet ikke hvor lenge ivrige planteelskere har holdt på å eksperimentere med kristtorn. Men jeg tror nye sorter stort sett er blitt til i siste halvdel av forrige århundre. Når nykomlingene skal ha navn, kommer slektsnavnet først, deretter artsnavnet, og så et navn som gjerne beskriver utseende på busken. De heter for eksempel Ilex Aquifolium «Golden van Tol», Ilex Aquifolium «Argentea Marginata» og mye annet rart. I de to som er nevnt her, er det bare gener fra Aquifolium. Disse nye med spesielle egenskaper blir kalt sorter eller kultivarer. Navnene deres skal skrives i anførselstegn. Det var litt om Aquifolium. Den andre hovedtypen som hagesentrene byr på,  er en hybrid, en krysning.

Fru Kathleen Kellogg Meserve kom flyttende til Long Island på USA`s østkyst kort tid etter andre verdenskrig.
Hun ville så gjerne pynte med kristtorn til jul. Men Ilex Aq. tålte ikke de kalde vintrene på Long Island. Kathleen klarte å krysse fram en ny kristtorn som tålte kulda! Ilex Aq. som de fleste syns er pen og dekorativ, blei kryssa med Ilex Rugosa, en japansk, hardfør art som kryper og ikke utmerker seg ved sin skjønnhet.  Ilex Meserveae (forkorta Mes.) var født! Ilex Mes. «Blue Prince», Ilex Mes. «Blue Princess», Ilex Mes. «Blue Angel» og flere. Du har dem kanskje i hagen, hvis ikke er de å få kjøpt i nærmeste hagesenter. Klikk på  «Kathleen K Meserve, 93, Bred Holly Hybrids», så kan du lese hele historien. Helt korrekt pleier navnet på en krysning skrives slik:  Ilex x Meserveae «Blue Prince». x betegner at det er ei plante som har gener fra to eller flere arter. Legg merke til at det er arter, ikke slekter, som må krysses for å få nye individer i planteriket.

Noen egne erfaringer.
Norge er delt inn i klimasoner. Lavt tall angir mildt klima. Ytre deler av Vestfoldkysten ligger mellom sone 2 og 3. Jeg kjøpte en gang en Ilex Aquifolium «Pyramidalis» fra Nautesund planteskule i Nordhordland. Den blei sendt i posten innpakka i sytten stk. Bergens Tidende og fem eksemplarer av Strilen. Den kom flott og hel fram. Men sa takk for seg etter først å ha stått i trekken som kom rundt naboens uthushjørne og deretter ved trappa foran inngangsdøra. Der drukna den dessverre i dusjen fra ei overfylt takrenne. Så jeg må ta på meg en del av skylda for at det gikk som det gikk. Edvard Grieg var for øvrig tilhenger av overfylte takrenner. Når han stod under disse på vei til skolen, blei han klissvåt og fikk gå hjem igjen. Han likte ikke skolen, men blei avslørt en dag det så vidt hadde regna og kom likevel dryppende våt inn i skolestua.

Skyldspørsmålet når det gjelder Pyramidalisen har ei side til.
Det kan være i kaldeste laget for en Aq. i Brunlanes. Kyststrøkene Aq. vokser i, ligger for det meste i sone 2. Så hvis du fristes av en søt Aq. der leverandøren har skrevet at den tåler sone 3, så har jeg mistanke om at planteskolen som busken kommer fra, er svært interessert i å selge mest mulig. Her må jeg skyte inn at Nautesund oppførte seg redelig i så henseende. Men jeg ville så gjerne ha en ordentlig Aq. i hagen, en som ligna på et juletre. Så kunne vi stase den opp med lys i desember, og være stolt over å ha fått til en skikkelig norsk kristtorn! Vi prøver gjerne ut grensene for hva som går. For min egen del har det ført til utallige skuffelser i forbindelse med roser. Mer om det en annen gang. Aquifolium kan klare seg hvis den får en lun krok, helst med snø eller annet dekke på bakken før frosten kommer og strie eller duk som dekke for vårsola.
Her ser dere Aq. «Argentea Marginata». Den har fått ganske hard medfart i vinter sjøl om den var dekt av snø lenge. Den er en av flere Aquifolier (riktig flertallsform?) med lyse bladkanter. De er mer utsatte enn ensfarga grønne. **

Hvor finnes Aq?
Hvis du endelig vil ha en Aq. i hagen, har jeg mest tro på vanlig Aquifolium, altså den viltvoksende, men de er sjeldne i hagesentrene. Du må dra nedover Sørlandskysten med spade og lommelykt og grave opp småplanter en mainatt. Eller ha med en pose twist og spørre eieren av kristtornkrattet pent om å få lov. Eller bestille fra Nautesund planteskule.
Jeg lyktes ikke med Aquifoliumen fra Nautesund, men jeg vet om store, flotte Aq. i nærheten. En foran vestveggen på et bolighus på Jaren, ca. 1 km vestover fra Stavern, en i en lun vestvegg ved et bolighus på Rakke ved Stavern, og en foran en villa ved Pumpeparken i Stavern. Alle over tre meter høye. Det er sikkert flere i strøket.

En anbefaling
«Blue Angel» blir tettere i veksten enn de andre hunnplantene. Den er gjerne dyrere enn «Blue Princess», men det får ikke hjelpe. Holdt vi på å glemme noe? Kristtorn er særbu, det trengs både hann- og hunnplanter for å få bær på hunnbuskene. Og for et syn det er med en Blue Angel full av bær. Det syns svarttrosten også. De siste åra har jeg måttet passe på å sikre meg kvister med bær i god tid før jul. «Blue Prince» er ei bra hannplante, jeg syns den er tettere i veksten enn for eksempel «Blue Boy». Blue Boy står i hagen her, og har en del brunt på bladene etter vinteren. Det har forresten Ilex Mes. «Heckenfee» også. Men hun fikk kulingen midt i fleisen i vinter. Bildet viser tre meserver etter vinteren. Fra venstre: Ilex Mes. «Golden Girl» (gule bær), Ilex Mes. «Blue Angel» og Ilex Mes. «Blue Prince». Prinsen er planta flere år etter damene. Han tar dem nok igjen. Alle har klart vinteren utmerket.

På nettet omtales en tredje kristtornart mer enn før,
Ilex Crenata, en japansk art som anbefales til hekk. Jeg har et eksemplar kjøpt for mange år siden. Den holdt på å havne i unåde for jeg syns ikke den hadde noe å fare med. På navnelappen stod det Ilex Maximillian. Hva slags kristtorn var det? Jeg fant ingen opplysninger på nettet da jeg leita for noen år tilbake. Men nå viser det seg at den heter Ilex Crenata «Maxima». Den ligner buksbom av utseende, og har fått stå. Den skal gi svarte bær, men har foreløpig ikke vist tegn til det.

Vær litt observant!
Merkelappene som henger på buskene  bør opplyse om kjønn. Men opplysningen kan være utelatt, da tipper jeg det er en hannbusk. Å reklamere for flotte, røde bær på busken må jo vær en fordel ved salg, så det hadde vært nevnt hvis det dreide seg om en hunn. Vær obs. hvis det bare står Ilex Aquifolium på lappen, altså ikke en kultivar, men den naturlige arten. Sjøl om det er opplyst at den skal få bær, er jeg ikke sikker på at det er riktig. Det kan være en hann! Planteskolen eller hagesenteret må ha hatt busken så lenge hos seg at det vises om den har fått bær eller ikke.
Jeg kjøpte en Aq. for ca. 10 år siden, lappen påstod at den fikk bær, og den har stått omfavna av en Blue Boy. Men ikke tegn til bær. Men, og om dette har jeg ikke funnet svar på nettet og må spørre fagfolk om: Kan Aquifolium og Meserveae pollinere hverandre? * Hvis ikke, er 10- åringen unnskyldt. For øvrig var det ikke noe fart i veksten på Aq.`n de første åra. Det er mye leire i jorda rundt huset etter graving av vann- og kloakkledning i 1966. Og leira fra utgraving av kjeller i 1951 blei lagt rundt i hagen som et lokk oppå bakken! Jeg gravde opp busken, laga holet ( jeg har vondt for å skrive «hull», det ligger langt unna dialekten min)  dypere, fjerna leire og fylte på med god jord. Da kom Aq.`n seg. Ha gjerne litt kalk i jorda også, kristtorn liker ikke sur jord.

Nykommer.
Vestby planteskole på Hafslundsøy utafor Sarpsborg tilbyr Ilex «Lydia Morris». Ukjent sort for min del. Jeg måtte Google. Den har små blader. Det er en krysning mellom Ilex cornuta «Bufordi» og Ilex pernyi. Klarer den vinteren i sone 3 – 4? Amerikansk soneangivelse på disse to er henholdsvis 7-9 og 6-9.  Ut fra erfaringene med roser, tilsier amerikansk 6-9 norsk sone 3. Jo høyere sonetallet er i det amerikanske systemet, jo mindre vintervær tåler planta. Kanskje vi skal prøve den? Det burde gå bra.

Litt utenlandsk.
Kristtorn heter på henholdsvis svensk og engelsk järnek og holly.

Hvorfor heter den kristtorn?
Vårt – og danskenes – navn på planten knytter seg til legenden om tornekronen Jesus bar på vei til Golgata. I legenden heter det at bærene egentlig var hvite, men ble farget av Jesu blod. I en annen legende er kristtorn den brennende busken der Moses så Gud på Sinaifjellet, de røde bærene representerer flammene.

Litt tøys med navn.
Ole Hansen og Josephine Morgenstierne er to aktverdige norske borgere.  Hvis de var planter, skulle de hete Hansen Ole og Morgenstierne Josephine, der Hansen og Morgenstierne er artsnavnene, og Ole og Josephine er sortsnavnene. Ole har vokst opp sammen med Josephine, men  han frir til Kari Hansen, eller Hansen Kari, ei trivelig plante med lekre stilker. De kan nemlig lage barn fordi de hører til samme art,  Hansenarten.   De får hybridene Per, Tor og Jan. Vi må da opprette en ny artsbetegnelse eller rettere sagt hybridbetegnelse slik det måtte gjøres da fru Kathleen laga sine meserveaer. Hva med Karjoler? Da blir både Kari og Ole representert i navnet og svigerforeldrene fornøyde. Guttene får da navna Hansen x Karjole «Per», Hansen x Karjole «Tor» og Hansen x Karjole «Jan». Men hvis Ole hadde falt for frk. Morgenstierne, kunne de se langt etter barn. Ole og Josephine tilhører jo forskjellige arter, og det gir ikke avkom. Det er godt vi ikke er planter!

* Jeg har sendt spørsmålet til Hageselskapet. De henviste til ei dansk nettside som bekrefta at de kan pollinere hverandre.

Første utgave: 4.mai 2018
Revidert: 21.februar 2019

** Advarsel!

Vinteren blei for tøff for kristtornen med de hvite bladkantene. Dette var tredje forsøk med samme sorten. De to første blei kjøpt samtidig som ganske små planter, men overlevde ikke. Hadde ikke jorda vært porøs nok? Jeg ville prøve en gang til, tassen  stod der i hagesenteret og bad meg så pent om å ta den med. Skjønt, tassen er feil kjønn for «Argentea Marginata» skal være en hunn. Men kanskje, med mye mold, god drenering, dekking for vårsola, i en lun krok . . .
Det minner meg  om gartneren i Bibelen som bad pent for et tre eieren ikke ville spare. «Nå er det tredje året uten frukt. Hogg det ned!» tordner eieren av fikentreet. Men gartneren er av det slaget som ikke gir opp: «Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære frukt neste gang» – forteller Lukas.
Eller denne: «Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.» Det skriver Jeremia ca. 600 år før Kristus.
«Sic transit gloria mundi» – var undertekst på klikkbilde på forsida – slik forgår verdens herlighet. Det er egentlig urettferdig overfor kristtorn å skrive noe sånt. Den påberoper seg ikke å ville være noe stort.
Jeg kjente uttrykket fra før, men ikke denne lille artigheten som Wikipedia forteller: Når en ny pave blir innsatt, sier en munk: «Pater sancte, sic transit gloria mundi». Hellige far, slik forgår verdens storhet / berømmelse.  Samtidig brenner han en bunt hår bundet til en stav. Hensikten er å minne paven på at han, på tross av den nye tittelen, stadig er dødelig.

Gallicarosa «Rosa Mundi» blir kanskje omtalt en gang. Jeg har den i hagen. Den var et virvar der den stod, så det var greit for naboen at den blei planta inni barlindhekken mellom eiendommene. Der har den blitt så flott!

Lagt ut 24.mars (ni måneder til julaften, husk juleposten!) 2019. Saken var jo kjent sist sommer, men jeg fikk ikke stoffet med i revideringa i februar.