Sigrid – ei halv historie

Sigrid Undset sitter ved skrivebordet.
Det er natt. Hun nipper til kaffekoppen og tar et drag av sigaretten. Nå er det bare vinden som rusker i trærne. Om dagen går beitedyr og spiser gras rett utafor vinduene. Hun har leid hus på Lillehammer i to år, og vil kjøpe eiendommen. Det gjør hun i 1921.
Det vokser bjerketrær på eiendommen, og en bekk klukker seg fram mellom trærne. Hun kaller stedet Bjerkebæk. Husene trenger reparasjon, og hun må ha mer plass. Hun finner ei gammel stue i Gudbrandsdalen, og får den flytta til Lillehammer.
Men hun er ikke ferdig. Sigrid har helt siden hun var barn vært lidenskapelig opptatt av alt som gror. Hun vil ha hage, stor hage, og gir seg ikke før bygningene kan bade i et hageanlegg etter hennes hjerte.

Bildene: Stiftelsen Lillehammer museum, «Bjerkebæk»

På et areal langs bekken er det poteter og grønnsaker, bak huset staudebed og grasbakke og en fjellhage, og urter. På forsida av huset vokser frukttrær og bærbusker. Her ligger enda et staudebed og hun planter roser. Hun vil ha de gamle, historiske rosene. En av dem er Louise Odier. Det blir Sigrids yndlingsrose.

Hun skriver til venninna Ninni Roll Anker: ”Jeg synes det må være det deiligste – det næstdeiligste i verden, nei det tredje deiligste at kunne grave et lite træ ned i jorden etsteds og så med nogen grund formode at en selv skal få se det vokse seg større.” Og til Astrid A.G.: ”Det er alltid vildt spænnende å bo midt inne på opplandet, naar varen kommer – at se hva som har klart sig og hva som er strøket med.”
Spenningen rundt «hva som er strøket med» er hun ikke aleine om!

Sigrids historie
Charlotte Gyth, ei spinkel, sjarmerende jente fra Kalundborg i Danmark, studerer språk i København. Hun forelsker seg i en ung, iherdig  vitenskapsmann fra Trondheim. Han er en svær kar med helskjegg, og en blanding av alvor og lun trønderhumor. Han heter  Ingvald Martin Undset  og har gått ut som preseterist fra latinskolen i Trondheim. I Kristiania har han studert  arkeologi og gamle tekster  på latin og gresk. En av lærerne hans heter Sophus Bugge. Bugge er spesialist på  norrøne språk og norrøn litteratur.
Den unge mannen har siden 1875 hatt jobb ved oldsakssamlingen på universitetet i Kristiania. Universitetet sender ham på studieopphold til Roma, en by han elsker, men som også skal komme til å bli skjebnesvanger for Ingvald. Han avlegger doktorgrad, «Jernalderens begyndelse i Nord-Europa». Den kommer ut på tysk, og fagfolk i hele Europa registrerer «a star is born». 29. juli 1881 gifter Charlotte og Ingvald seg i Vor Frue Kirke – femtårnskirken i Kalundborg. Charlottes far, kanselliråden, synes dette er  utmerket. Paret drar til Roma. Der vil de leve og oppleve verden så lenge de kan.  Men så angripes Ingvald av feber, er det malaria?  I hui og hast må de komme seg til Danmark for at Ingvald skal få den beste behandling. Charlotte høygravid og Ingvald med skumle febertokter. 20. mai  blir Sigrid født. Far Ingvald skriver stolt:

Bygningen i nedre høyre hjørne var familien Gyths hjem

Sigrid på ettårsdagen. 

Hos morfar, som Sigrid syns ligner en brummende bjørn, har hun det som plomma i egget. Mormor er død for lenge siden, så moster Signe, morfars svigerinne, bestyrer huset, og synger for og duller med Sigrid akkurat slik hun har gjort med Charlotte.

Ni måneder gammel kan Sigrid si mamma og pappa og kjenner igjen alle i den store Gyth-familien. Morfars hus og hage er et eldorado for barn. I hagen krabber Sigrid rundt på plenen. En dag kommer hun seg inn mellom busker og blomster  og blir sittende å leke med varm, løs jord som renner mellom fingrene hennes. En iling av fryd farer gjennom henne. Det er det første hun kan huske, omtrent femten måneder gammel.
Våren etter sitter Sigrid en dag på trappa utafor gatedøra og leker med to dokker som forestiller Tasso og Petrarca, to italienske middelalderdiktere.  Sognepresten kommer forbi og lurer på hva hun leker med. «Kjenner De ikke  Tasso og Petrarca?» svarer toåringen. På pære dansk. Det er ikke rart ryktene går i Kalundborg om vidunderbarnet hos kanselliråden.

Sigrid og foreldrene

Sigrid er blitt nesten to år, og to hyggelige ting inntreffer. Hun får ei søster, Ragnhild, og Stortinget innvilger far Ingvald  stipend på 3000 kr i året slik at han kan fortsette forskningen sin. Men da må den lille familien forlate sin trygge tilværelse hos morfar i Kalundborg; de flytter til Norge i juli 1884 og leier  hus på en nedlagt gård, Hasselbakken (se 1 på kartet), litt ovafor  Vestre Aker kirke. Her er grønne enger, beitende kuer  og Nordmarka ikke langt unna. Far Ingvald trenger å være mye ute i frisk luft. Han tar med Sigrid som elsker turene og er nysgjerrig på alt hun ser. Hun vil holde  de blanke, flotte biene i handa, men  erfarer at det var ikke så lurt!

Morfar Peter Andreas Gyth med Sigrid
og Ragnhild på fanget.

Hasselbakken ligger et par hundre meter bak/nord for Vestre Aker kirke. Ullevål sykehus med tårnet til høyre i bildet.
Bildet under tatt fra området ned mot Fagerborg.

Lyder Sagens gate 10

For å komme til jobben må Ingvald først gå fra Hasselbakken og til Norabakken ved Fagerborg kirke. Videre bruker han hestesporvogn  ned til Universitetet. Men helsa hans er blitt såpass skral at han ikke lenger orker å gå de snaue to kilometerne hjemmefra og til Fagerborg. Familien flytter derfor i 1886 til  Lyder Sagens gate 10 (2),  rett ved Stensparken. Sigrid syns vinduene i huset er øyne med hevede øyebryn. Nå har Ingvald kortere vei å gå før han kan sette seg  i sporvogna.
Seinere analyser av Undsets sykdomsbilde tyder på at han led av multippel sklerose, en sykdom som på slutten av 1800-tallet var lite kjent.

Møte med Frelsesarmeen i Norabakken, krysset Pilestredet – Sporveisgata.

Lys blå prikka linje viser ruta fra Fagerborg til Universitetet. Sporvognselskapet hadde starta opp i 1875 med 4 m lange vogner med plass til 14 passasjerer.

Naboen i nummer 10 er  Otto Winter-Hjelm, som er organist i  Trefoldighetskirken. Han og fru Anna Louise Wilhelmine, som er tysk, har 11 barn. Sigrid og Ragnhild ønskes velkommen i laget.  Området  er som skapt for lek. Kort vei til endepunktet for sporvognene der hestene blir spent fra og nye spent  på i den andre enden av vogna, og  Stensparken like i nærheten. Renovasjonsvesenet holder til bak Fagerborg kirke. Her blir utedoene tømt. Kanskje det er derfor det er så grønt og frodig der?  Og så oppdager Sigrid at Otto Winter-Hjelm ikke bare er glad i musikk, men i blomster også, akkurat som hun sjøl er.
Men den som engasjerer Sigrid mest, er far Ingvald. Hun blir aldri lei av å høre ham fortelle om arbeidet sitt, om vikingtida og den norrøne litteraturen. Og han blir stadig overraska over alt Sigrid husker når hun gjenforteller; både navn på personer og gjenstander og  steder han omtaler. Og så får Sigrid lov til å holde de gamle gjenstandene og prøve gamle smykker. Dessuten er far Ingvald en mester til å lage noen forferdelig skumle avslutninger på oppdikta historier, og barnepika er god til å dikte videre på Sigrids skrøner, mens mor Charlotte heller tror på verdien i oppdragende fortellinger. Vi skjønner hvorfor Sigrid blir pytt og panne i utallige teateroppsetninger i stuene i nummer 10! Og kanskje hvorfor hun mange år seinere skal få nobelprisen i litteratur for «sine mektige beskrivelser om livet i middelalderen».
Mange år seiene skriver Sigrid i «Elleve år»: «Hva kom det av at det baketter alltid stod for henne som om de årene de bodde i «Lydersagen» var hennes egentlige barndom? De bodde der bare fire år, men i erindringen fylte de opp sånn, så denne tiden syntes lengre enn hele tiden før og alle årene baketter tilsammen. Og ingen av de andre stedene der de hadde levd, og ingen steder hvor de kom til å bo siden, var hjemme på samme måte.»

Ei statue av Sigrid Undset, laga av Kjersti Wexelsen Goksøyr , står i Stensparken. Kjersti er mor til   Marte Wexelsen Goksøyr, kjent for engasjementet for personer med Downs syndrom. Her er stoff om Marte.

I mars 87 får Sigrid enda ei søster, Signe. Det bryter ut difteri I Kristiania, og søstrene og mor Charlotte  evakuerer til Kalundborg. Om kveldene kommer moster Signe (Lille Signe er oppkalt etter moster Signe, begge heter Signe Dorothea.) inn på soverommet og spør: «Nu, mine smaa snegle, hva vil I saa høre i aften?»
På høsten syns Sigrids foreldre det er på tide med skolegang. Den foregår hjemme der far gir henne lekser fra historiebøker på gymnasnivå, mens mor heldigvis finner dansk historie – «Hun er jo født i Danmark»- som passer bedre for en femåring.  De mener de best sjøl kan gi Sigrid den skolegangen hun trenger: Sigrid er nysgjerrig på alt og lurer på hvordan alt henger sammen. Men matematikken får ikke så mye oppmerksomhet, den ligger utafor mors interessefelt.
Etter hvert makter ikke foreldrene å fortsette hjemmeundervisningen, Ingvald blir dårligere og mor Charlotte har to småjenter i tillegg til Sigrid å ta seg av. Dessuten reinskriver Charlotte fars arbeider og tegner til dem. Åtte år gammel begynner Sigrid direkte i tredje klasse på Ragna Nielsens skole.
Sommeren det året leier familien sommerhus i Drøbak, og Sigrid blir forelska i «Olaf». «Kjenn hvor svett jeg er,» sier Sigrid, hun benytter alle anledninger til å berøre Olaf. Olaf er pen, sier «God dag!» og vil leke hennes leker. En drømmeprins! Men høsten fører med seg enda en ulykke i tillegg til skolen som Sigrid ikke trives med: Familien må flytte. Ingvald må ha en leilighet uten trapper og kortere vei til Oldsakssamlingen. Det blir den trange Keysersgate, nummer 5 (3 på kartet), første etasje. Det er golvkaldt, det trekker, og hvis vinduene blir åpna, strømmer gatestøv inn i leiligheten. Alle Ingvalds bøker, mange av dem innbundet i skinn, blir stabla i romma. Det lukter av dem. Mor Charlotte er urolig med hensyn til hva barnepika kan finne på å lese for Sigrid, så hun setter kryss ved avsnitt som skal hoppes over. Men Sigrid sniker seg til å lese i andre bøker, og oppdager hemmeligheter. For eksempel har Eilert Sundt funnet ut at i fars by, Trondheim, er nesten annethvert barn født utafor ekteskap. Og når Sigrid går i gatene og leser plakater, skjønner hun at mye av det som foregår på byens forlystelsessteder,  kan assosieres med  barnepikas historier om «å havne i uløkka».
Ragna Nilsens  er venstredame, kvinnesaksforkjemper og driver en skole der jenter og gutter går sammen, en  skole etter Undsetforeldrenes smak. Charlotte lar Sigrid bruke gutteunderbukser isteden for noe upraktisk blondestyr, og nærmest håner folk som kommer med kommentarer til kleskoden. Hun mener videre at det er sunt for håret å henge fritt, så Sigrids store hår detter stadig ned i ansiktet til Sigrid. Ja, familien er skeptisk til  vedtatte sannheter. Forskerne Ingvald Undset og Sophus Bugge kan begge lese runeinnskrifter, men stiller stadig spørsmål til seg sjøl om de har forstått innholdet rett. Denne holdningen blir Sigrids. Hun skal komme til å reise bust mot alle lettvinte påstander om åssen ting henger sammen.

Observatoriegata i 1939. Tre personer litt til høyre for midten på bildet står utafor nr 11. Parken Ankerhagen til venstre.

Familien flytter igjen.  Høsten 1892 til Observatoriegata nummer 11 (4). Leiligheten er mindre og billigere enn i Keysersgate. Ingvald kan ikke lenger holde foredrag og er ikke produktiv som før. Da går inntektene ned. Huset vender mot ei løkke med lys og god luft, men Sigrid mistrives i strøket. Det er for snobbete. Folk er opptatt med sladder.
Ingvald møter ikke lenger på kontoret. Han prøver å skrive noe hjemme. Spinkle Charlotte løfter den store mannen fra senga og over i rullestolen og om kvelden tilbake. Sigrid leser mye for faren høsten 1893. I starten av desember leser hun fra «Haavard Isfjordings saga» på dansk. Men han ber henne ikke slå opp i den gammelnorske utgaven slik han pleier. Han er så stille. Når Sigrid våkner om morgenen 3. desember, er far Ingvald død, 40 år gammel. Et svart, vondt hull tar plass i Sigrid. Charlotte bryter sammen i gråt. I begravelsen skal  ikke Sigrid gråte, men, heldigvis, etter ei stund renner tårene. Fra en dansk venn kommer en krans der det står skrevet: «Få vorde nu fødte bedre». Sigrid, 11 år, vet at ordene er skrevet på Tryggevelde-steinen, en av Danmarks mest kjente runesteiner.
I Sigrids forfatterskap er ekteskap stadig tema. Hun vet ikke om mange lykkelige ekteskap, men ett er hun fullstendig overbevist om: foreldrenes. Deres kjærlighet til hverandre var nærmest grenseløs.

Signe, Sigrid og Ragnhild  i 1894. De har fått nye sørgekjoler etter at faren er død.

I april året etter flytter familien igjen. Det er om å gjøre å finne billigere bolig nå som de er uten inntektene til far Ingvald. Det blir tilbake til Fagerborg, til Stensgate 5 (5). Her liker Sigrid seg. Så viser det seg at lillesøster Ragnhild får lettere venner enn Sigrid. Ragnhild er lettere og livligere, Sigrid tenkende  og ganske skarp når hun kommer med  meningene sine, akkurat som mora.
Morfar Gyth hjelper familien økonomisk, og  inviterer familien til å bo fast i Kalundborg. Det vil ikke Charlotte. Ungene skal være norske. Og Sigrid får høre at «til  sommeren blir det ikke  noe ferieopphold hos morfar». Men plutselig, når skolen slutter, drar de likevel. Seinere får Sigrid greie på at morfar og moster Signe ville at i hvert fall Sigrid og Ragnhild skulle flytte til dem. Da protesterer Charlotte med å avlyse Danmarksturen. Når Gyth skjønner at det ikke nytter å overtale henne, lar han flytteforslagene fare. Det blir en deilig sommer. Omreisende teater er innlosjert i morfars hus, moster Signe forteller dramatiske historier og synger folkeviser, Sigrid lager ville historier for sine småsøstre; og  på hemmelige steder sitter hun helt stille ved siden av en gutt hun har møtt. Han heter Erik.
Men skolen passer ikke for Sigrid. Hun er  i sin egen verden, den verden far og moster Signe har vært med å føre henne inn i. «Sigrid er som sedvanlig uoppmerksom» står det stadig i anmerkningene fra skolen. Mor blir ikke sinna: «Du er alltid uoppmerksom, barn.» Sigrid skjønner etter hvert at moren tenker om henne at hun er en drømmer som ikke passer inn i livet. I juni 1897 er Sigrid ferdig på middelskolen. Mor Charlotte vil at Sigrid skal fortsette på gymnaset, hun kan få friplass, men Sigrid tar i stedet handelsskoleutdanning på ettermiddagene. Hun vet at mor har dårlig råd etter at hun blei enke, så Sigrid vil så fort som mulig ut i jobb for å hjelpe mor og søstre. «De holder på å ta livet av meg» skriver hun om bokføring til sin svenske brevvenninne Dea.

Bilde: Sigrid 20 år gammel
Kommer drømmeren til uttrykk i at Sigrid er opptatt av sitt eget utseende? Hun går til fotograf. Vil gjerne bli fotografert bakfra for å vise det lange, fyldige håret som når til hoftene. Og hun skriver: «Jeg er som du bemerker, pen . . det bilde, du fikk av mig, er ingenlunde flatterende, tvert om . . en jeg er meget penere. Jeg har en høi og kraftig figur, smukke hender, et prektig lysebrunt hår, ganske vakre øine og en munn, der er så smuk, at jeg mangengang når jeg ser mig i speilet, selv blir forundret over den.  –
Jeg vet også på en prikk, hva der mangler mig. «

Hun blir ferdig med handelsutdanninga før jul året
etter, og i februar 1899 begynner hun i kontorjobb i  ingeniørfirmaet Chr. Wisbech, som driver den norske avdelingen av tyske AEG. Helt til mai 1909 jobber Sigrid i firmaet og er lenge forsørger for mor, Ragnhild og Signe. Men  Charlotte  er det ubestridte midtpunktet i familien, tydelig i uttalelser, klok og tåler ikke rot. Leiligheten skal være rein og opp med vinduene for lufting. Småprating  rundt kaffebordet må aldri foregå uten et nyttig håndarbeid.
7. juni 1905 hadde Sigrid vært sammen med venner utafor Stortinget og opplevd et av norgeshistoriens store øyeblikk, unionsoppløsningen.
I løpet av denne tiårsperioden skriver Sigrid dikt, artikler og får gitt ut sin første roman, «Fru Marta Oulie», på Aschehoug forlag i 1907. Livet i Kristiania går igjen i det hun skriver. Hun bor jo der, og har studert folkelivet på både øst- og vestkant. Hun blir sett på som en Kristiania-dikter og sammenligna med maleren  Anders Castus Svarstad som maler bilder med motiver fra byen. Sigrid kjenner til Svarstads kristianiabilder, hun har et av hans bilder på veggen!
Et par år før hadde Sigrid dratt til Gyldendal forlag i København med et manuskript til en historisk roman. Hun hadde fått beskjed om å komme igjen om en måned. Hun forteller videre: «En maaned i spændt venten – Men endelig stod jeg atter paa Peter Nansens kontor. Han klappet mig venlig paa skulderen og sa: Forsøk Dem ikke mere paa historiske romaner. Det kan De ikke. Men De kan jo prøve at skrive noget moderne. Man vet sgu aldrig! Da gikk jeg hjem i fuldt sinne og skrev «Fru Marta Oulie». Den syntes jeg maatte være moderne nok.» (En annen kilde forteller at Sigrid ikke møtte opp hos Nansen, men fikk beskjeden via brev!)
Boka blei først refusert, men Signe* tar med manuset til litteraturkritiker og forfatter Gunnar Heiberg. Da kommer boka ut. I avtalen med Aschehoug understreker Sigrid sin sivile status: «For kontraktens skyld skal jeg faa bemerke at jeg er frøken». 531 eksemplarer blir solgt og Sigrid får 600 kr i honorar. Det er 100 kr mer enn lønn som kontordame i ett år
En annen som debuterte i 1907, var Herman Wildenvey med sin diktsamling «Nyinger». 4. desember er det forfattermiddag på Engebret. Widenvey forteller: «Hun satt og røkte små sigarer, en storladen, rank og statelig skikkelse, fem og tyve år kanskje. Det falt meg ikke inn at hun var annet enn en moderne velorientert ung dame, selvstendigheten selv. Hennes store mørke blikk søkte rundt hele rekken av hoder rundt bordet, hun så ut som hun i all likegyldighet satt og gjorde kritikkbetonte iakttagelser. – Det er Sigrid Undset, sa Barbra Ring. Hun skal vær fenomenal».

Engebret Cafe på Bankplassen

* Lenka viser til Sigge Pantzerhielm Thomas som Signe gifta seg med i 1916. Signe er mor til arkeologen Charlotte Blindheim som starta utgravingene   på Kaupang i Tjølling i 1950. På Kaupang ligger restene etter  Norges eldste bydannelse. Og som en artighet: Signe Dorothea dukker opp igjen i Charlotte Blindheims datter.

Sigrid treffer Anders Svarstad
I 1909 får Sigrid et reisestipend fra et legat som retter seg mot kunstnere. Hun slutter som kontordame 1. mai. Det blir feiring på kontoret. Kontorsjefen, «Brøleapen», har ikke fått henne til å fortsette sjøl om han frister med høyere lønn. Hun har blitt satt pris på: Nøye, god hukommelse og rask til å registrere.
Hun ferierer på Samsø, ei øy ikke langt fra byen der hun blei født. Her er hun sammen med Victor, en gift mann dobbelt så gammel som henne som hun har truffet tidligere. Det slår ingen gnister. I 1906 hadde Sigrid kommet fra Kristiania for å treffe en dansk kjæreste. Det blei bomtur for han var innkalt til militærtjeneste. Så hadde moras søster, den gale og morsomme tante Agnes,   prøvd å koble Sigrid til en ung prest i nabolaget. Det endte med munterhet for både presten og Sigrid. Men begge historiene forteller at Sigrid leiter etter kjærligheten.
I oktober er hun i Tyskland og hun kommer til Roma, reisas mål, i desember. Hun vil leve som kunstner på heltid. Hun har venner. De rangler til langt på natt på Romas utesteder. På morrakvisten kan  Sigrid gå inn i kirker og overvære messen fordi den   er så vakker. Et sted leker barn prest på prekestolen. Det er uhørt i protestantiske kirker. Første juledag får hun øye på  Anders Castus Svarstad på naboterrassen. Svarstad er bohem, har reist mye og malt mange steder. Han har slitt med tuberkulose, har likevel mye energi og sterk vilje. Han snakker langsomt, av og til  sarkastisk. Han kan virke inneslutta, en ensom ulv. Han har skrevet avisartikler og kan lange deler av Ibsen utenat. Sigrid kjenner igjen trekka i sitt eget indre. De forelsker seg, hun er 27 år, han 40, gift og har tre barn.
Nå står Sigrid midt i det som er temaet i «Fru Marta Oulie». Boka åpner slik: «Jeg har været min mann utro». Men i boka forsvarer ikke Sigrid utroskap, heller tvert i mot. Likevel faller hun pladask for maleren Anders Svarstad. Hun har ikke motforestillinger, kjenner seg hel og er lykkelig. Etter noen hektiske måneder reiser de to sammen tilbake til Norge via Paris våren 1910. Forholdet må holdes hemmelig, i hvert fall for mor Charlotte. Sigrid betror seg etter hvert til Signe, men pynter  på historien ved å fortelle at Anders har tatt ut skilsmisse fra kona, Ragna, allerede ett år før møtet med Sigrid. Det er blank løgn. Anders skriver fortsatt brev hjem til kona, «Tanna», der han uttrykker omsorg for henne og barna. Tuberkulosen har sluppet taket. Han maler som aldri før.

Denne artikkelen holdt jeg på med i våres. Jeg blei så engasjert av Sigrid Undsets historie at skrivinga tok helt andre veier enn det jeg hadde tenkt. Det har levd så mange interessante liv rundt oss! Artikkelen var ment å skulle fortsette, men nå legger jeg ut det jeg har, og innser at en eventuell fortsettelse bare får bli i stikkords form. Det var vel hage det skulle handle om . . .
Det burde følge med ei liste over hvor jeg har tatt ting fra. Den får eventuelt komme en annen gang, men jeg benytta bl.a. Sigrun Slapgards «Dikterdronningen».

Lagt ut 18. desember 2019