Rugosa, rosene som dufter, blomstrer til langt på høsten og tåler vinteren på Røros!
En junidag kom vi kjørende på E39 inn mot Molde sentrum. I ei diger rundkjøring går E39 til venstre og ned mot ferjekaia. Vi skulle over fjorden til Vestnes. Plantefeltet i rundkjøringa var på størrelse med et middels stort vestlandsjorde. En enslig rosebusk stod i utkanten av feltet, ellers var feltet tomt. Busken så ut til å ha tatt på seg ansvaret for blomstringa til alle de andre rosene som skulle ha vært der. Blomsterprakten var enorm. Jeg blei litt overraska, for det var en Ritausma som vi har i vår egen hage, og jeg hadde ikke sett den andre steder. Det hadde vært en av disse vintrene som tar kverken på halvparten av alt vi har strevd med i hagene våre. En lekkerbisken fra Latvia, skreiv Roger Jaksland om rosa. Jaksland dreiv noen år roseutsalg på Granasne i Kodal i Vestfold.
Rosa blei foredla fram av dr. Dzidra Alfredovna Rieksta (moro med navn!) fra Latvia i 1963. Hvorfor er hun så herdig? Fordi hun er en rugosahybrid. Rosa rugosa med store dyprosa blomster, herlig duft og digre oransje nyper, er opphav til en hel haug rosesorter som tåler kulde og blåst. På videoen Mozart ved fjorden ser du at den pynter opp langs kyststien på Nalumstranda innerst i Naverfjorden. Jeg har stappa i meg mye C-vitamin fra nypene til rugosaen. Men, den er ikke lov å plante lenger, står på svarteliste sammen med lupinene. Det blåser nok rugosaen i, for på strendene har den klart plantinga sjøl.
Her er hva Miljøstatus skriver om rosa:
Rynkerosen kommer opprinnelig fra Øst-Asia, og ble ført inn til Europa tidlig på 1800-tallet for å pryde hager og effektivt stabilisere sanddyner. I Norge har den også vært hyppig brukt i beplantninger langs vei og jernbane og i offentlige parker og anlegg. I løpet av knappe 50 år har rynkerosen spredt seg kraftig langs kysten av Sør- og Midt Norge.
Rynkerose er av Artsdatabanken plassert i høyeste risikoklasse; svært høy risiko. Arten utgjør dermed en trussel mot naturmangfoldet i Norge. På stedene hvor rynkerosen vokser, konkurrerer den med artene som naturlig lever der. Dette gjelder også sjeldne og truede plantearter.
Rynkerosen har god spredningsevne. Den er i stand til å bre seg utover store strandområder og dominere landskapet etter få år. Arten danner ofte store og ugjennomtrengelige kratt langs sand- og grusstrender, som ofte er viktige friluftsområder og badeplasser og som dessuten er viktige for fugler og andre dyr.
Rosenposten, en god oversikt
Jeg har omtalt listene til Knut Pedersen i Planting av roser. Se listene på Rosenposten. Rugosagruppa er overraskende innholdsrik. Dessuten, rugosaene tilfredsstiller det som så mange hageeiere spør etter. De remonterer, altså blomstrer både sommer og vinter. Nei, det var vel litt drøyt! Høysommer, seinsommer og høst kan en glede seg over dem. Og de lukter godt, flesteparten. Et unntak er Grootendorstene, rugosaene med de små røde og rosa blomstene. Der er duft fraværende.
Dårlig reklame for rugosa
Jeg må likevel innrømme at jeg har kvitta meg med tre av dem. Jeg husker ikke helt, men jeg trur det var fordi:
1. Vakre Martin Frobisher blei litt stranten – det kunne sikkert vært fiksa ved beskjæring – og hadde masse blomster i klaser slik de fleste rugosaene har. For å ha rosa presentabel hele tida, gikk det mye tid til å klippe vekk visne blomster (det gjør det uansett når en har roser). Dessuten passa den ikke ved siden av en gul potentilla. Men min venn, Johannes, ville ha den. Han sitter i rullestol og driver hage utafor boligen sin på Solstad ved Stavern.
Rosa er oppkalt etter en engelsk sjøoffiser som først jobba som sjørøver i Guineabukta utafor kysten av Afrika. Autorisert av den engelske kronen for å røve skatter fra fienden, Frankrike! I Atlanterhavet blei han etter hvert stadig mer nysgjerrig på om det gikk an å seile fra Atlanterhavet og over i Stillehavet. Kanskje det blei for varmt i Afrika? Nysgjerrigheten tok overhånd, tre ekspedisjoner blei gjennomført i det nordlige Canada for å prøve å finne Nordvestpassasjen. Den fant han ikke, men ære og berømmelse og navn på kartet, Frobisher Bay.
Canadierne har nok trykt han til sitt bryst: Svejda, canadisk rosefirma, har foredla fram rosa. Kanadiske roser er blitt et begrep. Jeg har sett noen roselister føre dem opp som egen gruppe. Det er vel greit, men egentlig er det en samling hardføre roser der de fleste er rugosahybrider som er foredla fram av canadiske firmaer.
2. Louise Bugnet planta jeg helt nederst mot Helgeroveien. Den skulle fortelle at her vokser det roser! Kanskje jeg gjødsla for godt, blomstene drukna i frodig, dypgrønt bladverk. Og trengte samme klippeprogram som Martin. Den blei flytta utafor leveggen.
Det hadde nok ikke Georg Bugnet likt. Fransk skribent født i 1879, som emigrerte til Canada i 1904. Interessert i alt som gror, og gav seg i kast med å foredle fram roser. Først Therese Bugnet, oppkalt etter søstera, og siden Louise Bugnet, ei av hans fire døtre. De tre andre fikk også sine roser. Rosearbeidet var nok helsebringende: Han døde i 1981, nesten 102 år gammel.
Louise Bugnet lasta ned fra Help me find
3. Moje Hammarberg, en av mange rødfiolette rugosaer, likte også å pynte seg med grønt. Den fikk Guro i Furustua. 
Der blei 
den planta i noe som ligna ei steinrøys, og blomstrer mye flottere enn i den «korrekte» jordblandinga den hadde hos meg. Rosa er trolig en mutasjon fra en annen rugosa, Hansa. Moje Hammarberg jobba på Stockholm bys gatekontor, oppdaga rosa og lanserte den. Det var umulig å finne bilde av han, bare dette litt spesielle klippet: «Så länge vi minns, lever du» – og rosa hans!
Følgende har ikke med rugosa å gjøre i det hele tatt!
To av bildene over har jeg stjålet fra Rosenposten. Jeg prøver å holde på Brunlanesdialekten og liker ikke å skrive stjålet eller skrevet. På denne hjemmesida/bloggen har sikkert leserne (de er pr. 16. juni 2018 stort sett fraværende) lagt merke til at jeg bruker a-endelser, for eksempel henta. En gang på 70-tallet blei lærere som brukte film fra skolefilmsentralen i Larvik, bedt om å lage oppgaveark til filmene. Slabbedaskene skulle ikke slippe unna med bare sitte å pirke jentene i ryggen i et mørkt klasserom. Jeg skreiv åssen istedenfor hvordan da jeg skulle formulere spørsmål. Det er lov i følge ordboka. Jeg bruker ordet av og til når jeg skriver, men må innrømme at det ser litt pussig ut – sannsynligvis fordi det er lite brukt.
Det er interessant å se at journalister i Østlandsposten skriver hoppa, og utenriksminister Ine Eriksen Søreide fra Oslo og Høyre sier venta! Og Aftenposten har artikler på nynorsk! Videre er det med nesten skrekkblanda fryd jeg leser at redaktør Egil LTh i Menighetsbladet Såmannen i Brunlanes skriver «Hun har vært den beste støtta«. Egil har gjennom flere år brukt radikalt bokmål i bladet.
Og sist men ikke minst må vi nevne historie- og tysklæreren som bondeklassen* 1960-63 på realskolen i Larvik hadde: Arne Kjell Foldvik. I flere år hadde han artikkelserien «Å ær’e du sier» i Østlandsposten. Arbeidsplassen hans blei etter hvert NTNU i Trondheim, der han har vært amanuensis i fonetikk, og innehaver av en haug med verdensrekorder på skøyter!
En fredag i vinter blei jeg sittende å se på Norge rundt. Plutselig dukka Arne Kjell opp i ruta sammen med en gjeng 12-åringer. De gikk på skøyter på Leangen. Klikk her, så kommer et fornøyelig innslag med reinspikka Larviksdialekt fra amanuensisen. «Jeg har rykket opp fra 75-årsklassen. Nå er kriteriet for å konkurrere i neste aldersklasse at jeg må leve fremdeles,» sa Arne Kjell for noen år siden i et intervju med NRK. Han sa nok ikke rykket, men journalisten kunne jo ikke skrive rykka? Hvis du vil se og høre mer fra skøyteløperen, så har NRK Trøndelag vært på besøk i et boligstrøk ikke så langt fra Dragvoll universitetsområde, se her. Da er vi nesten tilbake til temaet denne sida handler om.
* Bondeklassen bestod av elever fra Brunlanes og Hedrum som ikke hadde hatt engelsk på folkeskolen. Elever fra siviliserte strøk begynte med tysk i første klasse, mens vi begynte med «durch, für, gegen, ohne, um …» i andre realskoleklasse.
Bilde: Bondeklasse ved Larvik realskole
Med fare for feilplassering kom elevene fra:
Danmark, Hedrum: 2
Havna: 8
Hæljeroa: 5
Holhjem: 2
Kroken/Omsland: 1
Manvik: 4
Nalum: 2
Tanum: 3
Trysil?: 1
Nanset kjerke, vær så god!
Det var stadig noen som hadde glemt noe i kjerka på Nanset. Ei dame hadde glemt skinnhanskene sine. Kjerketjeneren som her skriver, antyda at det kunne hende de var stjælt. Dama stussa. Jeg tror hun tenkte at ting blir ikke stjålet i kirken og, fy, så stygt han snakker!
Det var og er mye aktivitet i kjerka på Nanset, og mange ringte. Når telefonen kimte, fikk jeg meg ikke til å si Nanset kirke, men bruke formen som sikkert 90% av Larviks innbyggere gjør: kjerke. 
Spellemann i kjerka i Larvik, Dag Eivind Holhjem, hadde stor moro av dette, og kom meg gjerne i forkjøpet og lurte på om han var kommet til Nanset kjerke. Som takk og pris fikk Larvik kjerke tilbake pianokrakken sin med ett gullfarga bein etter et beinbrudd.
Gjør vi oss ikke litt mer tilgjengelige ved å snakke som folk flest?
Først publisert i mai 2018
Revidert utgave fra 23. februar 2019
Hagedag 
Legg igjen en kommentar